”Jeg tenker, derfor er jeg”?  

”Jeg tenker, derfor er jeg”?

Overskriften er det mest kjente sitatet av René Descartes som ikke uten grunn blir omtalt som den første modernistiske filosof. Descartes skapte ikke modernismen i seg selv, men han skisserte dens viktigste funksjoner, derfor fungerte han som en tilrettelegger for modernismen.  I kontrast med den tradisjonelle treenigheten (Ånd, Sjel og Legeme), introduserer Descartes “dualismen” – det vil si konseptet om at tanke og kropp er adskilt, og at det ikke eksisterer noen direkte kopling mellom disse. Dette førte senere til at tanken om at legemet ikke er underordnet noe høyere. Derfor har legemets lyster blitt det fundamentale og eneste prioritering i dag som har røtter hos Descartes rasjonalisme. Det er ingen høyere åndelig kraft som dirigerer kroppen – derfor reduseres alt til en materialistisk, biologisk, evolusjonær og økonomisk skala.

Hos Descartes ble sinnet et verktøy for å forstå naturens mekaniske, og nærmest lovlignende egenskaper. Fordi hans filosofiske prosjekt trengte et prinsipp som kunne få sitt uttrykk i et “universelt gyldig påviselig skjema”, så ble han tvunget til å feie bort de “falske” forutsetningene for den eksisterende arv, for bare da kan han legge klart fundamentet som skulle understreke at hans filosofi ikke var annet enn selvinnlysende.

Det ble nektet for noe annet nivå høyere enn tanken (ånden1), samtidig som enhver høyere form for viten ble avvist annet enn fornuften (gnosis2, intuisjon), med dette gjorde Descartes tanken til det høyeste hos mennesket.

Det blir menneskets selveste identitet – ”Jeg tenker, derfor er jeg”. Mennesket blir alene identifisert med en strøm av tanker som han selv produserer. Dette bidrar til at mennesket føler seg individualisert på en svært destruktiv måte, som gjør at han føler seg adskilt fra sine plikter og sine røtter, samt at han lettere lukker øynene for den store helhet. Hans ”Jeg” blir basert på hans indre kamp mellom det empiriske og det rasjonelle, og blir distansert fra sin kaste, rase, nasjon og familie.

Dette fører til anti-tradisjonelle konsekvenser. Hvis jeg er mine tanker, og at det ikke eksisterer noen form for høyere kunnskap, så blir ”meninger” sannhetens standard. Å nekte mine meninger er å fornekte meg selv, samtidig som å nekte for en høyere kunnskap er en likeså gyldig mening som hvilken som helst annen.  Åndslivet blir relativisert, mens naturen får absolutte verdier som kan måles og veies, samtidig som den blir avmystifisert. Den tradisjonelle tanke om at det fysiske har rot i det metafysiske, at vår fysiske verden er et symbol på det metafysiske uteblir.

For tradisjonalisten, så transcenderer “Jeg-et” (Ånden) både tanken (Sjelen) og materie (Legemet).

Som en form for Observatør, er Ånden løsrevet både fra tankestrømningene og legemets begjær. Som den ubevegelige bevegelsen er Ånden kilden til all kreativ aktivitet, uten selv å være del av aktiviteten.

Dette fører til stabilitet og kontinuitet.  Løsrevet fra massens tilfeldigheter, så holder Tradisjon på de evige sannheter. Det moderne mennesket kan bli påvirket av ideologier fra øst og vest, etter hva som er populært der og da. Dermed vil vi se endringer blant massen, utelukkende basert på forbigående hendelser, eller bare kollektive innfall.

Det kartesiske systemet brukte ”tvil” som en metode for argumentasjon.  Descartes foreslo å tvile på alt helt til det bare forble ”klare og tydelige” ideer igjen.

Av den grunn at Tradisjon overskrider fornuften, kan den ikke bli forstått av den profane analyseringen av det moderne mennesket, som bare kan se på det som feiltakelser, bedrag og som ”massens opiat”.

Alt som oppstår ut av Ånden er underlagt radikal tvil – familie, nasjon, rase, religion, kjønn, ekteskap, etc. Kunnskap er erstattet av mening. Massens mening blir forsterket gjennom retorikk, den passive skravlingen til massen. Informasjon er blir forbruksvare og kvantifisert.

René Guénon hevdet at mengde og antall var det flyktige og ubetydelige bildet av virkeligheten – og er ikke engang virkelig kvantitativ. Hver kvantitativ substans, som Descartes erkjente selv har tekstur, lukt, smak, farge, form og andre kvalitative egenskaper, som er meningsløs for den rene kvantitative intelligens. Tilsvarende, hvis den “objektive verden” (sett av mennesket) ble gjort opp utelukkende av materiale, ville det ikke bare være en udifferensiert homogenitet, men umålbart, fordi måling er en funksjonell orden, som igjen er underlagt kvalitet. Guénon skrev at det å forestille seg det kvantitative uten de kvalitative funksjoner, er som å tenke ut et stoff, uten å definere dets essens. Fra dette tradisjonelle perspektiv, tømmer det kvantitative verden for ikke bare det som gjør den meningsfylt for mennesket, men for det som gjør den menneskelig, men av det som gjør det menneskelig – i den grad det reduserer verdens uttrykk til abstrakte beregninger, likegyldige til alt som er avskilt til det fysiske liv. Videre blir det nektet for noen sannhet annet enn selvvalidering i form av matematikk. Dette gjør at det kartesiske mennesket blander informasjon fra det laveste nivå, emperisk ”fakta”, eller detaljer løsrevet fra sin levende tilknytning til den større verden – med kunnskap om verden, som om denne livløse informasjonen formidler noe meningsfylt om enhet uten å være (Dasein) … eller selv om virkeligheten i nøytral forståelse av det som er empirisk gitt.

Hele menneskets natur endres. Ikke lenger er det personer – i den forstand å høre til et senter av bevissthet og vilje – som er hierarkisk og organisk relatert. I stedet er det “individer”, uavhengig av hverandre, alle er like og identiske. Deres forhold ikke er organisk, men kunstig – de er inngått som et spørsmål om bekvemmelighet til de involverte parter og har ingen større hensikt eller mening. Et individ er ikke sitt eget senter, eller en ende i seg selv… han er en forbruker av krefter utenfra: av ideer, underholdning, av varer og tjenester, alt i tjeneste for behovene og ønskene til legemet.  Alt som forhindrer tilfredsstillelse av begjær er “feil” – ikke bare feil, men absurd og uforståelig. Det Tradisjonelle mennesket som streber etter et heroisk og/eller et asketisk liv blir betraktet som en bakstrever, eller et forhistorisk menneske som er på vei til å bli utryddet.

Siden menneskets legeme trenger det samme for å overleve, så er alle like. Samme gjelder hvis de “klare og tydelige” ideene er intetsigende, alt er fortsatt tilfeldige tanker, slik at en manns mening er like god som en annen. Dette blir standarden. Av denne grunn blir det ikke noe grunn til å se opp til andre mennesker enn film- og fotballstjerner.

1   Her er det viktig å påpeke at mye blir semantikk. Rene Descarte brukte begrep som ”ånd” og ”åndelig”, men brukte på det som en definisjon på alt ”ikke-fysisk”. Med andre ord svært langt unna den tradisjonelle oppfatning.
2    Gnosis, her: åndelige kunnskap

 

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Test1

Posted in Uncategorized | 3 Comments